Folkeopplysningen gikk i sesong 3, episode 5 igjennom økologisk landbruk. Episode beskrivelsen sier:

Norsk dokumentarserie. Folkeopplysningen sjekker ut hvilke fordeler det har å velge økologisk mat. Programleder Andreas Wahl undersøker hvor mange epler han kan spise før han får i seg farlige mengder sprøytemiddelrester, han tester økologisk vin på Bondens Marked og besøker kuer som har levd både det økologiske og konvensjonelle livet.

Et av hovedfeilene jeg finner ved episoden er at det mangler stort på definisjoner. Ta for eksempel landbruk, her er noen definisjoner - vi kan starte med bokmålsordboka fra Universitetet i Bergen:

land|bruk n1 (av I land, (3) og II bruk) fellesbetegnelse på en rekke næringsgrener der dyrking av jord er grunnleggende for produksjonen, det vil si jordbruk (med husdyrbruk), hagebruk, skogbruk og meieribruk

Store Norske Leksikon sier innledningsvis at:

Landbruk, fellesbetegnelse for de næringsgrener som har jorden som produksjonsgrunnlag; omfatter jordbruk, skogbruk, hagebruk og gartneri. Husdyrbruket regnes dels som en gren av jordbruket, dels som en selvstendig gren. Bruken av ordet landbruk er inkonsekvent. Særlig i sammensetninger blir det brukt om bare jordbruket, på samme tid som jordbruk ofte blir brukt i utvidet betydning om hele landbruket.

Norsk Wikipedia sier mer eller mindre det samme:

Landbruk er en fellesbetegnelse for jordbruk og skogbruk som begge er primærnæringer, og omfatter en rekke næringsgrener der foredling av jord til kulturplanter eller beite er grunnleggende for produksjonen. Ordet har samme betydning som agrikultur, fra latin ager («åker») og cultura («dyrking»).

Og det er her noe av problemet ligger. Hva tenker folk flest på som landbruk, eller hva er de facto definisjonen av ordet? Som et stort og abstrakt begrep er det klart at det er store gråsoner, men jeg er ganske sikker på at folk flest ikke tenker på skogbruk eller hagebruk (hortikultur) som en del av landbruk. Det virker også på ordbruken i programmet at med landbruk menes jordbruk, det vil si dyrking eller dyrehold på åker og i tilknytta bygninger (låve, drivhus med fler). Hva annet som innregnes i ordet landbruk i programmet er uvisst, noe som gjør at mange av påstandene i programmet blir vanskelige å sjekke og forholde seg til. Bevist eller ikke er dette en argumentasjonsfeil kalt ekvivvokasjon, mer presist “definitional retreat”.

Et videre problem her er at noen metoder som ligger i gråsona til jordbruk, men innenfor landbruk; for eksempel biointensiv dyrking eller permakultur, kommer rundt spørsmålene stilt i programmet. Samtidig er det viktig å være klar over at mange har glansbilder av økologisk jordbruk og “demonbilder” av syntetisk jordbruk. Jeg tror det er viktig å være klar over at en økologisk gård kan være et digert industri felt, med svære kjøretøy og relativt høy intensitet. Samtidig kan en u-økologisk gård være et lite idyllisk småbruk i skogen uten maskiner overhode. La oss ikke lure av propagandaen her heller, det er, som jeg kommer tilbake til, bedre å drive økologisk jordbruk, men dette alene byr som regel ikke på noen langvarig løsning på de problemene vi står ovenfor i forhold til klima, miljø, topjordstap og næring og liv i jorda.

I denne teksten benytter jeg derfor jordbruk med betydningen ‘dyrking eller dyrehold på åker og i tilknytta bygninger (låve, drivhus med fler)’. For ordens skyld: jordbruk sier ingenting om økologisk eller ikke; se Hva er økologisk jordbruk og hvordan gjøres det på Bamble Andelsgård? for en kort gjennomgang av hva som ligger i økologisk jordbruk.

Et annet ord er bedre, og i tilfeller som her: bedre for hvem eller hva, med hvilket hensyn? Et siste vanskelig ord som brukes er bærekraft, hvis betydning og bruk er så omfattende og komplisert at det får komme en annen gang.

Et viktig moment som kanskje forklarer fremstillinga til Folkeopplysningen er at god forskning tar for seg komplekse temaer og gjør dem veldig ofte mer komplekse gjennom å øke forståelse og kunnskap. Det betyr at alle som ønsker å forklare vitenskap til folk flest må forenkle. Og hvis en ikke kjenner temaet særdeles godt blir forenklingen veldig ofte, nesten alltid, feilaktig. Derfor ender vi opp med tabloide overskrifter som en dag sier potet er sunt og en annen dag sier potet er farlig; rett og slett fordi poteter er komplekse knoller og ordene sunn og farlig også er abstrakte og komplekse ord.

Men la oss gå nærmere på hva som faktisk blir påstått gjennom de fire hovedmomentene som blir presentert i programmet, nemlig at økologisk mat er:

  • Sunnere?
  • Smaker bedre?
  • Bedre for dyra?
  • Bedre for miljø og klima?

Sunnere

Å måle sunnhet er vanskelig, hvis ikke umulig. Ikke minst fordi mennesker er forskjellige, så selvom vi med sikkerhet kan si at røyking og alkoholinntak er kreftfremkallende, varierer det hvor mye vitaminer, mineraler, proteiner, fett og andre næringsstoffer folk har bruk for. Alikevel kommer det stadig mer forskning om temaet. En god kilde til informasjon om næring er nettsida nutritionfacts (her direkte til temaet organic-foods), en non-profit som lager korte forklaringer av nyere forskning med kildehenvisninger og linker.

I programmet ser vi at norsk jordbruk generelt er så strengt på bruken av syntetiske giftstoffer at det konkluderes med at økologisk mat kanskje er sunnere.

Problemet her er at det meste av maten vi spiser ikke er norsk. Og spesielt i vinterhalvåret vil jeg anta at det nesten ikke er norskprodusert frukt og grønt i butikkene. Med andre ord kan norske bønder være så snille med giftstoffer som de bare orker, det har minimalt å si for debatten. For å få noen meningfull sammenligning bør en heller måle gjennomsnitt av importert mat; og jeg er usikker på hva, hvis i det hele tatt, grensene for giftstoffer fra jordbruk i importert mat er - og hvordan og når sjekkes disse?

Nok en gang viser det seg at det er viktig å tenke globalt, men handle lokalt.

Smaker bedre

Smak er en særdeles dårlig målestokk; fordi smak blir påvirket i veldig stor grad av alt fra hvor stor tallerkenen er og om den er svart eller hvit, til en hel haug med sosiale og kognitive innflytelser, hormoner, alder, mengder også videre. Mange forbinder økologisk med noe bra, og resultatet av et vinsmakingsforsøk som ble utført på Folkeopplysningen blir derfor hovedsaklig en arbitrær måling av om folk tenker terminologien ‘økologisk landbruk’ er bra eller dårlig.

Vil rette oppmerksomhet mot Espen Holmboe Bang som ikke vil ta smakstest. Når han sier at etikk og tankegang også har en smak og ikke minst at han føler seg bedre når han spiser den (økologisk dyrket mat) treffer han spikeren på hodet.

Bedre for dyra

Dette momentet blir relativt meningsløst sett i forhold til det første og det siste momentet. Å spise egg, melk, kjøtt og fisk er noe av det mest skadelige for helsa en kan gjøre. I tillegg er dyreproduksjon også noe av, hvis ikke det mest, skadelige vi gjør mot natur, miljø og klima. Mellom 18 og 51 prosent av all klimagassutslipp kommer av dyreproduksjon og mye av dette er metan, en klimagass som er mye værre enn CO2.

Bedre for miljø og klima

Her er det hovedproblemet med den udefinerte bruken av ‘landbruk’ kommer mest til sin rett.

Argumentet som blir presentert nesten helt til slutt av Arne Grønlund treffer spikeren på hodet. Jordbruk er det som har størst innflytelse på miljøet. Det han feiler på er konklusjonen om at vi må drive syntetisk fordi det bruker mindre jord. Det vi vet av historien er at jordbruk utarmer og ødelegger jorda; syntetiske midler gjør det mye fortere enn økologiske metoder, men eksempler på at økologisk jordbruk ødelegger jord og samfunn har vi flere av. For eksempel var utarming av jord gjennom jordbruk en stor grunn, hvis ikke hovedgrunnen, for kollapsen av Romerriket. Vi så det samme med den nord Amerikanske “dustbowl” som også var før olja. Den grønne revolusjonen har lagt igjen store områder med utarmet og, i veldig lang tid fremover, ubrukelig jord på rekordfart på grunn av høy-intensiv monokultur med syntetiske “hjelpemidler”. Men igjen er forskjellen hovedsaklig i hvor fort jorda blir utarma.

Personlig tror jeg ikke det er mulig å drive åkerdrift på en bærekraftig eller gjenoppbyggende måte. Men heldigvis vet vi om metoder og rammeverk for å sette i system dyrking av mat som gjør nettopp dette. Permakultur og biointensiv dyrking er eksempler på det. Historisk finner vi eksempler hvor mennesker har drevet dyrking på den samme jorda i flere tusen år, som: Hopewell, Oaxaca, Nuaulu og Kumeyaay. Da nærmer vi oss bærekraft, sammenlignet med Romas 12 århundrer på stadig større landområder eller nåtidens grønne revolusjon som brukte under 70 år på det samme.